https://ofo.no/no/barn-og-unge/glemte-jenter
Bidro med videosnutt til skoleopplegg for hjemmeundervisning i koronatid.
Anmeldelse
Hvis musikkens ritualer er en kanalisering av vold, er det lett å forestille seg og Ugelvik/Ulvos angrep på klaverene som nettopp en fysisk manifestasjon av dette: Det er voldsomt og fysisk, intenst og arbeidskrevende – for de to solistene jobber, sitter sjelden, lener seg innover de åpne klaverene og river og sliter i strengene, slår med hammere og never, rasler med sablene, børster varsomt på strengene, gnir dem frenetisk.
Men musikkens ritualer er også fremhevelsen av det uhørlige, og de modigste tar også fatt på den umulige oppgaven å fremstille det stillestående som et tidsforløp: Birkelund Ulvos verk veksler mellom det nesten tause og det voldsomme i en fysisk dimensjon, for det er her verkets struktur utfolder seg. Borte er ledemotiver, ostinatoer og satser, tilbake står det lydlige som beveger seg mellom ørsmå spektrale forskyvninger i orkesterforsterkede overtone-resonanser og massive anslag som forplanter seg gjennom rommet.
Filharmonien fungerer som en gigantisk resonanskasse for de to klaverene, og orkesteret fullbyrder sin oppgave til perfeksjon. Siden klaverene behandles som fysiske objekter som kan hamres, slås og spilles på, med skrubber, børster, hammere, hestehår, gir dette muligheter for å lytte seg gjennom orkesterlyden på en ny måte. Om musikken er så langt borte fra klisjeene man kan komme i en klassisk konsertsal, er det lett å bruke klisjéer til å beskrive stykket: Det ulmer og vrir seg, klaverene veksler mellom å låte som sårede, klagende dyr og monstrøse maskiner.
Woven Fingerprints
Urfremførelsen i Grieghallen kan ses her:
https://www.bergenphilive.no/video-konserter/2020/03/ulvo-woven-fingerprints/
Anmeldelse
Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015. Ulvos konsert er skrevettil kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flyglenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret. Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – et spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.
Musikkforleggerprisen 2020
NRK Nordland
In the Cage
Hovedscenen
The Absence
at ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival.
Commissioned by Song Circus. First Premiere at ULTIMA september 2019.
Anmeldelse
Svein Knudsen i Hardanger Folkeblad
Ved siden av å være kunstnerisk leder av Hardanger Musikkfest siden 2014, sammen med Tora Augestad, har Therese Ulvo på få år blitt å regne blant Norges ledende komponister, ofte med inspirasjon fra andre kunstformer som film, tekst og lydkunst.
Installasjonen «13 Ways ta Tame av Beast» er et eksempel på dette. Her har Therese laget en lydinstallasjon med opptak gjort med Oslo Filharmoniske Orkester der de ulike instrumentene blir spilt gjennom 38 høyttalere som publikum kan utforske. Delen, «In the Cage» ble urframført på jubileumskonserten. Verket er bestilt av Oslo-filharmonien i samarbeid med Music Norway, Talent Norge og Norsk Komponistforening.
Installasjonen ble kjørt i Lille Sal i forkant av konserten og det var en fascinerende opplevelse. I et mørklagt rom, bare med følgelys i gulvet, kunne vi vandre rundt i installasjonen, på jakt etter lyden av Therese, hvordan hun har fanget lyden av orkesteret.
Ennå mer fantastisk var opplevelsen av et fem minutters utdrag, spilt live på scenen, syntes jeg. Her spilte Oslo-filharmonien som om det var elektronisk musikk gjengitt over høyttalere.
Helt utrolig hvordan de fikk til slike skjøre og vakre klangfarger.