Hovedscenen
The Absence
at ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival.
Commissioned by Song Circus. First Premiere at ULTIMA september 2019.
Anmeldelse
Svein Knudsen i Hardanger Folkeblad
Ved siden av å være kunstnerisk leder av Hardanger Musikkfest siden 2014, sammen med Tora Augestad, har Therese Ulvo på få år blitt å regne blant Norges ledende komponister, ofte med inspirasjon fra andre kunstformer som film, tekst og lydkunst.
Installasjonen «13 Ways ta Tame av Beast» er et eksempel på dette. Her har Therese laget en lydinstallasjon med opptak gjort med Oslo Filharmoniske Orkester der de ulike instrumentene blir spilt gjennom 38 høyttalere som publikum kan utforske. Delen, «In the Cage» ble urframført på jubileumskonserten. Verket er bestilt av Oslo-filharmonien i samarbeid med Music Norway, Talent Norge og Norsk Komponistforening.
Installasjonen ble kjørt i Lille Sal i forkant av konserten og det var en fascinerende opplevelse. I et mørklagt rom, bare med følgelys i gulvet, kunne vi vandre rundt i installasjonen, på jakt etter lyden av Therese, hvordan hun har fanget lyden av orkesteret.
Ennå mer fantastisk var opplevelsen av et fem minutters utdrag, spilt live på scenen, syntes jeg. Her spilte Oslo-filharmonien som om det var elektronisk musikk gjengitt over høyttalere.
Helt utrolig hvordan de fikk til slike skjøre og vakre klangfarger.
Anmeldelse
Therese Birkelund Ulvos verk «In the Cage» fra 13 Ways to Tame a Beast er helt i den andre enden av skalaen – lavmælt og utforskende. Lydbildet er transparent, med mange ulike og kontrasterende lyder som spilles samtidig, men fremstår adskilte. Ulvo eksperimenterer med klangfarger, med porøse strykere, kompakte messinglyder og raslende slagverk. Likevel har musikken en slags retning, den er stadig på vei et sted, og lange toner og jevne støt skaper en underliggende forventing om at noe kommer til å skje. Men det gjør det aldri, og på den måten blir denne uavklarte tilstanden permanent, og sørger for en sitrende, høyspent lytteropplevelse.
Anmeldelse
Erling Guldbrandsen i Morgenbladet
In the Cage (fra «13 Ways to Tame a Beast», 2019) er raffinert og dempet orkesterbruk, lekkert nyskapende og differensiert. Jeg så tallrike hvithårede publikummere strekke seg fram med åpne ører. (Ingenting galt med de hvithårede, vi skal alle dit, og som Jukka-Pekka Saraste en gang sa : Det er ikke de samme hvithåringene nå som tidligere.)
Anmeldelse
http://www.scenekunst.no/sak/tradisjoner-natur-og-moral/
Nye tragiske folketoner
I flere av verkene på festivalen var det den norske folkemusikktradisjonen som ble gjenstand for utforsking, problematisering og refortolkning. Det norske vokalensemblet Song Circus fremførte to nye bestillingsverk av Therese Birkelund Ulvo og Nils Henrik Asheim, som begge tok utgangspunkt i den tradisjonelle brudeslåtten Graatarslagjet fra Bjerkreim i Rogaland og den tragiske fortellingen som er knyttet til melodien. Et brudefølge på vei fra kirken tråkker igjennom isen på Ørdalsvatnet, hvorpå samtlige drukner. En enslig fele flyter opp til overflaten og spiller en sørgmodig og melankolsk folketone.
Både Asheims og Ulvos fortolkninger av folketonen var interessante og gode, men Ulvos Absence fremsto som et viktigere og dypere verk, da det åpnet opp en betydelig større sfære hvor motsetninger og paradokser fikk fritt spillerom. På den ene side var det mulig å oppfatte verket som beskrivende og programmatisk, med lyden av den ugjestmilde vinden over det islagte vannet, skrikene fra et menneske eller et dyr og den hostende og harkende lyden av druknende mennesker eller spøkelsesaktige ånder. På den annen side kunne det like gjerne være en interesseløs natur vi hørte, helt løsrevet fra et beskrivende eller innfølende menneskelig blikk. Klangen fra hardingfelen vevde seg subtilt inn i vokalklangene med vare og forsiktige overtoner og flageoletter, lydhørt spilt av Britt Pernille Frøholm. Langstrakte, forsiktige og såre klangflater ble brutt opp av tidvis subtile og tidvis voldsomme vokale gester.
Det var også påfallende hvordan forholdet mellom tid og tidløshet nesten ble utvisket. Fortetninger og intensiveringer av teksturer og gester, som om noe ville bryte frem, ga en fornemmelse av en lineær, dramaturgisk utvikling i tid. Samtidig var det også som om verket utspilte seg utenfor tiden, hvor det kroppslige og overjordiske,tilstedeværelse og fravær, hendelse og ikke-hendelse eksisterte samtidig i et langt fastfrosset øyeblikk.
anmeldelse
Not everything at Ultima 2019 was all about things seen and unseen. One of the most beautiful works i heard took place at Kulturkirken Jakob in an afternoon concert given by the outstanding vocal quartet Song Circus (who had been so impressive at this year’s Only Connect festival). Their concert included the first complete performance of Absence by Norwegian composer Therese Birkelund Ulvo. Loosely inspired by a native folk song, Graatarslagjet – in which a wedding party falls through ice and drowns, after which a solitary fiddler mourns their loss – the work, including hardanger fiddle performed by Britt Pernille Frøholm, was breathtakingly immediate, creating drama from the most microscopic of sounds and gestures. Soft close singing was interspersed with articulated breaths and a plethora of tiny vocal tics and twitches (occasionally bringing to mind Sciarrino), many of which seemed almost involuntary. Although its language was, from one perspective, a broken-up network of minutiae strung together into a loose-woven tapestry, there was at the same time a sense that everything we were hearing had actually begun life as a changeless, eternal drone, which was being modulated and disrupted by the quartet’s vocal actions. At one extreme, Ulvo practically destroyed the fabric of the music later on via an outbreak of stubbornly persistent coughs, while at the other extreme, she united the singers into small concentrations that vaguely resembled chant. Though it was in its own way just as wildly experimental as the rest of the music during the opening weekend at Ultima 2019, Absence had a focus, an intensity and above all an elegance that set it apart.