Hvis musikkens ritualer er en kanalisering av vold, er det lett å forestille seg og Ugelvik/Ulvos angrep på klaverene som nettopp en fysisk manifestasjon av dette: Det er voldsomt og fysisk, intenst og arbeidskrevende – for de to solistene jobber, sitter sjelden, lener seg innover de åpne klaverene og river og sliter i strengene, slår med hammere og never, rasler med sablene, børster varsomt på strengene, gnir dem frenetisk.
Men musikkens ritualer er også fremhevelsen av det uhørlige, og de modigste tar også fatt på den umulige oppgaven å fremstille det stillestående som et tidsforløp: Birkelund Ulvos verk veksler mellom det nesten tause og det voldsomme i en fysisk dimensjon, for det er her verkets struktur utfolder seg. Borte er ledemotiver, ostinatoer og satser, tilbake står det lydlige som beveger seg mellom ørsmå spektrale forskyvninger i orkesterforsterkede overtone-resonanser og massive anslag som forplanter seg gjennom rommet.
Filharmonien fungerer som en gigantisk resonanskasse for de to klaverene, og orkesteret fullbyrder sin oppgave til perfeksjon. Siden klaverene behandles som fysiske objekter som kan hamres, slås og spilles på, med skrubber, børster, hammere, hestehår, gir dette muligheter for å lytte seg gjennom orkesterlyden på en ny måte. Om musikken er så langt borte fra klisjeene man kan komme i en klassisk konsertsal, er det lett å bruke klisjéer til å beskrive stykket: Det ulmer og vrir seg, klaverene veksler mellom å låte som sårede, klagende dyr og monstrøse maskiner.