Anmeldelse

Nye tragiske folketoner
I flere av verkene på festivalen var det den norske folkemusikktradisjonen som ble gjenstand for utforsking, problematisering og refortolkning. Det norske vokalensemblet Song Circus fremførte to nye bestillingsverk av Therese Birkelund Ulvo og Nils Henrik Asheim, som begge tok utgangspunkt i den tradisjonelle brudeslåtten Graatarslagjet fra Bjerkreim i Rogaland og den tragiske fortellingen som er knyttet til melodien. Et brudefølge på vei fra kirken tråkker igjennom isen på Ørdalsvatnet, hvorpå samtlige drukner. En enslig fele flyter opp til overflaten og spiller en sørgmodig og melankolsk folketone.
Både Asheims og Ulvos fortolkninger av folketonen var interessante og gode, men Ulvos Absence fremsto som et viktigere og dypere verk, da det åpnet opp en betydelig større sfære hvor motsetninger og paradokser fikk fritt spillerom. På den ene side var det mulig å oppfatte verket som beskrivende og programmatisk, med lyden av den ugjestmilde vinden over det islagte vannet, skrikene fra et menneske eller et dyr og den hostende og harkende lyden av druknende mennesker eller spøkelsesaktige ånder. På den annen side kunne det like gjerne være en interesseløs natur vi hørte, helt løsrevet fra et beskrivende eller innfølende menneskelig blikk. Klangen fra hardingfelen vevde seg subtilt inn i vokalklangene med vare og forsiktige overtoner og flageoletter, lydhørt spilt av Britt Pernille Frøholm. Langstrakte, forsiktige og såre klangflater ble brutt opp av tidvis subtile og tidvis voldsomme vokale gester.
Det var også påfallende hvordan forholdet mellom tid og tidløshet nesten ble utvisket. Fortetninger og intensiveringer av teksturer og gester, som om noe ville bryte frem, ga en fornemmelse av en lineær, dramaturgisk utvikling i tid. Samtidig var det også som om verket utspilte seg utenfor tiden, hvor det kroppslige og overjordiske,tilstedeværelse og fravær, hendelse og ikke-hendelse eksisterte samtidig i et langt fastfrosset øyeblikk.